North Island main trunk line

Anlegg av strekningen rediger

Avsnitt Auckland – Te Awamutu rediger

Den første strekningen som ble bygd fra Auckland i sydlig retning var den 13 km lange linjen fra Point Britomart til Onehunga som ble åpnet 1873. 20. mai 1875 ble strekningen utvidet fra Penrose til Mercer, 13. august 1877 til Ngaruawahia, desember 1877 til Frankton, og via Hamilton til Te Awamutu året 1880, dermed hadde strekningen fått en lengde på 160 km. På grunn av en resesjon og langvarige forhandlinger med lokale Maori gikk deretter utbyggingen i stå, og Te Awamutu ble endestasjon noen år.I Hamilton ble 1880 byggingen av East Coast Main Trunk Railway i retning Bay of Plenty påbegynt.

Avsnitt Wellington – Longburn rediger

Avsnittet Wellington – Longburn (ved Palmerston North) ble bygd mellom 1881 og 1886 gjennom et privat selskap, Wellington and Manawatu Railway Company. 1908 ble dette selskapet overtatt av New Zealand Railways Department, som derpå bygde strekningen ferdig.

Midtavsnittet på Nordøya rediger

Anlegget av det sentrale avsnittet begynte 15. april 1885. På grunn av det kompliserte arbeidet gjennom topografisk vanskelig terreng varte anleggsarbeidene 23 år, får det siste manglende avsnittet endelig kunne tas i bruk 1908. Strekningen går her over det vulkanske platået på Nordøya. Ikke minddre enn 9 viadukter måtte bygges over dype slukter, dessuten er den berømte Raurimuspirelen, en vendesløyfe med vendetunnel del av avsnittet. Den siste svillespikeren ble slått inn av statsminister Joseph Ward ved en festakt 6. oktober 1908.^[1] Det befinner seg en minnestein der dette fant sted, ved stedet Pokaka. Siden da er det gjennomgående forbindelser mellom Auckland og Wellington, i februar 1909 ble også en nattforbindelse innført.

Elektrifisering rediger

Planene for elektrifisering rekker tilbake til år 1918, men først 1940 ble avsnittet mellom Wellington og Paekakariki elektrifisert med 1500 V likespenning. Nytte av dette hadde på den tiden bare lokaltrafikken. 1983 ble elektrifiseringen utvidet nordover til Paraparaumu.

Det 411 km lange avsnittet mellom Palmerston North og Hamilton derimot ble eletrifisert med 25 kV 50 Hz vekselspenning, den elektriske driften ble åpnet i juni 1988. Fremfor alt hadde godstrafikken nytte av dette, fordi lange godstog med elektrisk drift kunne overfvinne lange stgninger lettere.

Planer for videre elektrifisering inneholder en utvidelse av Wellingtons forstadsnett nord for Paraparaumu til Lindale eller Waikanae med 1500 V likespenning. Det finnes også planer om å elektrifisere Aucklands forstadsnett.^[2]

Auckland rediger

I region Auckland går det lokaltog i fast takt mellom sentralstasjonen  Britomart Transport Centre og Pukekohe.

Wellington rediger

NIMT er også del av Wellingtons forstadsnett Tranz Metro mellom Wellington stasjon og Waikanae (Kapiti Coast). Fra Palmerston North til Wellington går toget Capital Connection som dfagsforbindelse.

• Bill Pierre (1981). North Island Main Trunk: An Illustrated History. A.H. & A.W. Reed. ISBN 0-589-01316-5. 
• Churchman, Geoffrey B.; Hurst, Tony (1991). The Railways of New Zealand: A Journey Through History (reprint utg.). HarperCollins Publishers (New Zealand). ISBN 978-0-908876-20-4. 

• KiwiRail om strekningen Arkivert 15. mars 2014 hos Wayback Machine..
• New Zealand History om strekningen