Den norske FN-styrken i Libanon

Norge var med i det fredsbevarende arbeidet i Sør-Libanon stort sett fra den dagen UNIFIL gikk inn i området. Den norske styrken ble satt inn i tidsrommet 25. mars til 4. april 1978. I dette tidsrommet sendte Norge i underkant av 700 soldater til Libanon.^[1] De 700 soldatene utgjorde hovedtyngden til Norbatt. 7. april ble det norske bidraget utvidet med tre avdelinger, samt noen offiserer til UNIFILs hovedkvarter. De tre avdelingene var;^[2]

• et verkstedkompani (Normaintcoy)
• et sanitetskompani (Normedcoy)
• en helikopterving (Norair)

Disse tre avdelingene utvidet det norske bidraget med ca. to hundre soldater og offiserer.^[2] Norair kom på plass i Libanon 11.april og etablerte seg i Naqoura. Normedcoy etablerte seg samme sted da de ble satt inn i Libanon 22. og 23. april. Normaintcoy ankom Libanon 26. april og etablerte seg i Tibnin.^[2] Norbatt hadde allerede etablert sitt hovedkvarter i Ebel es Saqi. Det første året med UNIFIL var Norge dermed representert med fire avdelinger i styrken.

Norske myndigheter kunne sende av gårde disse avdelingene raskt da Norge i 1964 hadde opprettet en beredskapsstyrke til bruk for FN. Forespørselen fra FN om militær innsats i Libanon var den første praktiske prøven for den norske beredskapsstyrken.^[3] Dette bidro til at Norge var et av de første landene til å sende styrker til UNIFIL-operasjonen. Frankrike, Nepal, Nigeria, Senegal var i tillegg til Norge de første landene til å sende styrker til UNIFIL-operasjonen.^[4] De siste norske styrkene ble trukket ut ved årsskiftet 1998–1999.^[5] Det omkom 21 norske soldater i UNIFIL mellom 1978 og 1998.^[6].

Som en reaksjon på Libanon-krigen i 2006 sendte Norge fire missiltorpedobåter og et støttefartøy, samt andre støttefunksjoner til Libanon. Deres oppdrag var å forhindre våpensmugling i området. De var en del av UNIFIL frem til 2008. Etter det trakk Norge seg ut, mens UNIFIL fortsatte sin tilstedeværelse.^[7]

Norair og Normedcoy ble trukket ut etter henholdsvis ett og to år, og ble erstattet med en italiensk helikopterving og et svensk feltsykehus. Norbatt, Normaintcoy, samt en stor gruppe i UNIFILs hovedkvarter, blant annet MP-kompaniet, samt en norsk tropp i den mobile styrken FMR, fortsatte. Ved siden av nordmennene som tjenestegjør i Naqoura, Tibnin og i Norbatt, var det ofte norske representanter ved MP-avdelingen i Tyr, Metullah, Beirut, Nahariya og Tel Aviv. I tillegg til de ca. 900 nordmennene som ofte utgjorde den største nasjonale UNIFIL-styrken, jobber noen nordmenn som sivile i UNIFIL, og noen er i OGL (Observerer Group Lebanon), som ligger under UNIFIL, selv om de tjenestegjør i UNTSO.

FN-styrken hadde en stedlig ledelse ved UNIFILs hovedkvarter i Naqoura. Norge hadde ingen egen avdeling ved HQ, men en betydelig gruppe nordmenn fylte på slutten av 1980-årene posisjoner i ulike stabselementer i Naqoura. Administrativt var de tilknyttet det såkalte Norco-elementet, og MP-kompaniet iberegnet var det ca. 50 nordmenn ved hovedkvarteret.

Selv om de norske tjenestegjørende i Naqoura var spredt på en rekke avdelinger og kontorer, hadde to naturlige samlingspunkter: Norco-kontoret, som var administrasjonskontor for hele den norske kontingenten, og Norway House – et sosialt møtested i fritida. Nordmennene var fordelt på hovedkvarterets tre hovedavdelinger: Operasjoner, forsyninger og administrasjon og personell.

Unifil-undersøkelsen var en omfattende spørreundersøkelse som ble sendt ut til veteraner som hadde tjenestegjort i perioden 1978 til 1998. Bakgrunnen for undersøkelsen var regjeringens handlingsplan I tjeneste for Norge fra 2011 påla Forsvarets Sanitet å videreføre etterundersøkelser av veteraner. Tidligere hadde Forsvarets Sanitet gjennomført en tidligere Unifil-undersøkelse i 1993.^[8] Av over 20 000 veteraner som tjenestegjorde i Libanon svarte 10 605 veteraner på undersøkelsen. Sammenlignet med den øvrige norske befolkningen fremstår Unifil-veteranene som minst like friske, men det er en sammenheng mellom de som har opplevd belastende hendelser i tjenesten og de som har psykiske helseplager i dag. Flertallet av veteraner, også de som har opplevd belastende hendelser har ikke psykiske helseplager siden.^[9] En av undersøkelsens konklusjoner er «grunnet lang oppfølgingstid, er det knyttet stor usikkerhet hvorvidt den enkelte veterans psykiske lidelse er forårsaket av tjenesten».^[10]

• 19. mars 1978: FN-resolusjon i Sikkerhetsrådet med vedtak om å opprette en fredsbevarende styrke til Libanon.
• 22. mars 1978: Norge svarer positivt på FNs henvendelse.
• 3. april 1978: Den norske hovedstyrken ankommer Libanon.
• 9. mai 1978: Norske FN-styrker og PLO-soldater i kamp ved Kaoukaba.^[11]
• 3. februar 1979: Et norsk helikopter styrter. Seks mennesker blir drept, fire er nordmenn.
• 26. juli 1979: Den norske helikoptervingen Norair reiser hjem, Italia overtar.
• April 1980: Unifil-hovedkvarteret i Naqoura blir angrepet og beskutt – store materielle skader.
• August 1980: Normedcoy – det norske sanitetskompaniet overlater Unifil-sykehuset i Naqoura til svenskene.
• 6. juni 1982: Israel invaderer Sør-Libanon og etter hvert områdene helt opp til Beirut. En norsk soldat ble drept i Ebel Es Saqi.
• 16.–18. september 1982: 900 palestinere drept av kristne falangister under beskyttelse av IDF i flyktningleirene Sabra og Shatila i Beirut.
• 27. oktober 1982: Tre irske UNIFIL-soldater drept på post av ukjente.
• 14. januar 1984: Nederland starter uttrekkingen av sine styrker fra UNIFIL.
• 1985: Israel trekker seg tilbake etter invasjonen i 1982, men blir stående i et belte i Sør-Libanon.
• 18. mai 1985: Hovedkvarteret til den norske FN-styrken blir beskutt av israelske styrker.
• 1987: Hizbollah erklærer hellig krig (Jihad) mot UNIFIL.
• 1. juni 1987: Libanons statsminister Rashid Karami blir drept i en bombeeksplosjon i et helikopter.
• 10. desember 1988: FNs fredsbevarende styrker blir tildelt Nobels fredspris for sin innsats. Styrkene i Libanon (UNIFIL) var på dette tidspunktet de eneste norske operative FN-styrkene.
• Oktober 1989: Ta‘f-avtalen undertegnes i Libanon. Den innebærer en nyordning i parlamentet, som markerer slutten på borgerkrigen.
• 10. januar 1992: Minst 12 palestinske geriljasoldater blir drept under flyangrep fra Israel.
• 16. februar 1992: Lederen for den proiranske gruppen Hizballah blir drept i et israelsk luftangrep.
• 20. februar 1992: Israelske stridsvogner rykker inn i Sør-Libanon for å angripe Hizballahs rakettbaser.
• 23. februar 1993: Generalmajor Trond Furuhovde overtar som første norske sjef for UNIFIL.
• 2. juni 1994: 45 geriljasoldater drept i et israelsk angrep på en Hizbollah-leir i Bekaadalen.
• 18. april 1996: Israelsk rakettangrep dreper 106 flyktninger og skader over 100 i landsbyen Qana i Fijibatt.
• 31. mai 1996: Det norske verkstedkompaniet overlater Camp Scorpio til polske mekanikere, og reiser hjem etter 18 års innsats.
• Desember 1996: Det estiske kompaniet Estcoy over tar Kompani B i Norbatt for et halvt år.
• Juli 1997: Sikkerhetsrådet vedtar Dag Hammarskjölds Medal of Valour, som hyldest til FN-soldater som mistet livet.
• 26. september 1998: Endelig bekreftet at India overtar etter Norbatt.
• 28. november 1998: Overlevering (Handover) Norbatt-Indbatt.

• Oberst Vigar Aabrek (1978)
• Oberst Helge Faret (1978)
• Oberst Martin Vadset (1978–1979)
• Oberst Ole Nilsen (1979–1980)
• Oberst I Bjørn Cato Ødegård (1980–1981)
• Oberst II Ole Christian Englund (1981–1982)
• Oberst II Erling Hoëm (1982–1983)
• Oberst I Gabriel Lund (1983–1984)
• Oberst I Eystein Singstad (1984–1985)
• Oberst II Zacharias Backer (1985–1986)
• Oberst II Wegger Strømmen (1986–1988)
• Oberst I Trond Furuhovde (1988–1989)
• Oberst I Johannes Lunder (1989–1990)
• Oberst II Bjørn Arild Thun (1990–1991)
• Oberst I Ole Johan Silseth (1991–1992)
• Oberst II Kjell Narve Ludvigsen (1992–1993)
• Oberst II Hagrup Haukland (1993)
• Oberst II Ragnar Bratland (1993–1994)
• Oberst II Tor Løset (1994–1995)
• Oberst II Knut Kristoffer Nilsen (1995–1996)
• Oberst II Jan Kristensen (1996)
• Oberst II Odd Helge Olsen (1996–1997)
• Oberst II Olav Henrik Olsen (1997–1998)
• Oberst Bjørn Wentzel (1998)

• Journalist Trond Ahlsen, ass. PIO, Norbatt XXIII
• Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, radioreparatør Norbatt XXVI og XXVII
• Journalist Dag Bredvei, sanitetssersjant i KP A på Tell Quezi, Norbatt V og VI; PA (personlig adjutant) for bataljonssjef Tor Løseth, NorbattXVII og XVIII; og vakthavende offiser (løytnant) i bataljonsopsen, Norbatt XIX
• Programleder Øystein Bache, geværmann, KP A, Norbatt VII
• Knut A. Braa
• Stortingsrepresentant Per Sandberg
• Kåre Fostervold (UNIFIL XXVI) tidl. stortingsrepresentant; statssekretær fra 2015
• Journalist Fredrik Græsvik, PIO, Norbatt XXX–XXXI
• Journalist Carl-Erik Grimstad, PIO, Norbatt XVI
• Journalist og idrettstilhenger Morten Hagenstuen, PIO, Norbatt XVII
• Gjermund Hagesæter, statssekretær^[13]
• Vektløfter Leif Jenssen, Normaintcoy IV
• Journalist Per Ø. Jevne, PIO, Norbatt I
• Journalist Richard Kongsteien, ass. PIO, Norbatt XXV, Norbatt XXVI
• Pengeinnkrever Espen Lie, lagfører, 1. tropp, KP 3, Norbatt I, II og VII.^[14]
• Trond Kristoffersen avdød finansmann; dømt i Finance Credit-saken; sanitetsmann i Norbatt IV og V
• Prest Per Tore Meberg, bataljonsprest, Norbatt V og VI
• Skipresident Sverre Seeberg, troppssjef, KP 1, Norbatt I
• Redaktør Harald Stanghelle, Ass. PIO i Norbatt III og PIO i Norbatt IV
• Journalist Odd Karsten Tveit, ACMPIO (Assistant Chief Military Press Information Officer) (major), UNIFIL HQ, Naqoura (1984–1985)
• Journalist Ståle Yttrehus, Stkp, Norbatt IX
• Redaktør Alexander Øystå, geværmann Norbatt XVIII og ass. PIO Norbatt XXI