Alpenes store nordvegger
Alpenes store nordvegger (også: De klassiske nordveggene) er en betegnelse på de største, vanskeligste og/eller farligste nordveggene i Alpene.
Alpenes tre store nordvegger (også «Trilogien») er de tre aller ypperste:
I den utvidede gruppen kalt Alpenes seks store nordvegger finnes de følgende i tillegg til de tre ovennevnte:
Iblant brukes også begrepet Alpenes fire store nordvegger, og da menes de tre største pluss en av de andre, vanligvis Petit-Dru.
I 1938 brukte Fritz Kasparek, en av førstebestigerne av Eigers nordvegg, som den første begrepet «de tre store veggproblemene». Anderl Heckmair var Kaspareks klatrekamerat på den tiden, og elleve år senere tok han opp igjen terminologien i tittelen på sin bok Die drei letzten Probleme der Alpen (1949).[1]
Den som kan klatre en slik vegg trygt vil sannsynligvis føle seg høyt hevet over alle menneskelige bagateller.
Anderl Heckmair, førstebestiger av Eigers nordvegg[2]
Begrunnelse for oppføring i kategorien
rediger
Det er først og fremst alpinsportslige og historiske årsaker som har gitt de enkelte veggene plass i kategorien «stor nordvegg»; den absolutte høyden på veggen er mindre avgjørende. Begrepet «stor nordvegg» er altså ikke ensbetydende med «høy nordvegg». Det er mange høye nordvegger i Alpene, men altså bare seks i gruppen «stor nordvegg». For eksempel er nordveggen på Triglav i De juliske Alpene med sine 1500 meter en av de høyeste fjellveggene i Alpene. Men Triglav er forholdsvis lett å forsere, og regnes derfor ikke som en «stor nordvegg». Enkelte av de «store nordveggene» er egentlig nordvest- (f.eks. Eiger) eller nordøstvegger (Piz Badile), og kalles nordvegger for enkelthets skyld, og fordi det letter en enhetlig kategorisering.
Avklaring av begrepet «nordvegg»
redigerAlpinklatrere knytter begrepet «nordvegg» til spesielle alpine vanskeligheter og farer som ikke forbindes med øst-, sør- eller vestvegger. På den nordlige halvkule har høye fjells skyggefulle nordvegger ofte mange ispartier og en større vanskelighetsgrad enn tilsvarende vegger som vender i de andre himmelretningene. Innen alpin klatresport står begrepet «nordvegg» for kulde og fare. Her står Eigers nordvegg i en særstilling, og bærer fortjent tilnavnet «Mordveggen» gjennom en rekke mislykkede bestigningsforsøk med dødelig utfall.[3]
«Trilogien»
rediger| Nordvegg | Veggens høyde | Toppens høyde | Første bestigning | Førstebestiger | Første vinterbestigning | Første solobestigning | Første vintersolo | Hurtigste bestigning |
| Eiger | 1650 m | 3970 m | 1938 | Heinrich Harrer, Anderl Heckmair, Fritz Kasparek, Ludwig Vörg | 1961 Toni Hiebeler, Toni Kinshofer, Walter Almberger, Anderl Mannhard | 1963 Michel Darbellay | 1978 Tsuneo Hasegawa og Ivano Ghirardini (en dag senere) | 2008 Ueli Steck (2h 47m) |
| Grandes Jorasses | 1200 m | 4208 m | 1935 Pointe Croz-pillaren (PC) 1938 Walkerpillaren (W) | PC: Martin Meier, Rudolf Peters; W: Ricardo Cassin, Luigi Esposito, Ugo Tizzoni | W: 1963 Walter Bonatti, Cosimo Zappelli | W: 1968 Alessandro Gogna | W: 1979 Tsuneo Hasegawa | 2008 Ueli Steck (2h 21m) |
| Matterhorn | 1200 m | 4478 m | 1931 | F. Schmid, T. Schmid | 1962 Hilti von Almen, Paul Etter | 1959 Dieter Marchart | 1965 Walter Bonatti | 2009 Ueli Steck (1h 56m) |
Utvidet gruppe
rediger| Nordvegg | Veggens høyde | Toppens høyde | Første bestigning | Førstebestiger | Første vinterbestigning | Første solobestigning | Første vintersolo |
| Petit Dru | 700 m | 3733 m | 1935 | Pierre Allain, Raymond Leininger | 1964 George Payot, Yvon Masino, Gérard Devouassoux | ? | 1955 Walter Bonatti |
| Piz Badile | 800 m | 3308 m | 1937 | Riccardo Cassin, Vittorio Ratti, Gino Esposito, Mario Molteni † [4], Giuseppe Valsecchi † | 1967 Michel Darbellay, Camille Bournissen, Paolo Armando, Gianni Calcagno, Daniel Troillet, Alessandro Gogna | 1952 Hermann Buhl | 2006 Fabio Valsechini |
| Große Zinne | 800 m | 2999 m | 1933 | Emilio Comici, Angelo Dimai, Giuseppe Dimai | 1938 Fritz Kasparek, Sepp Brunnhuber | 1937 Emilio Comici | ? |
Andre store nordvegger i Alpene
redigerVed siden av de seks ovennevnte nordveggene finnes det en rekke andre kjente nordvegger i Alpene med høy vanskelighetsgrad, framfor alt:
Kombinerte vegger eller isvegger
rediger
- Les-Droites' nordvegg (R. Messner: Går for å være «den villeste blant alpeveggene».[5] En klar kandidat om man vil utvide antallet fra seks til syv store nordvegger.)
- Grands-Charmoz' nordvegg («En av de hardeste oppstigninger i Alpene»[6])
- Courtes' nordvegg
- Triolets nordvegg
- Dent d’Hérens' nordvegg
- Ortlers nordvegg
- Königspitzes nordvegg
- Fiescherhorns nordvegg
Isfri fjellvegger
redigerDe store rene fjell-nordveggene i Alpene befinner seg i Øst-Alpene:
- Laliderers nordvegg
- Triglavs nordvegg
- Westliche-Zinnes nordvegg
- Civettas nordvestvegg
- Agnérs nordvegg
- Hochwanners nordvegg
Galleri
rediger
Eigers nordvegg
Mont Blanc-massivet med Aiguille du Dru. Petit Drus nordvegg til høyre
Piz Badiles nordvestside
Große Zinnes nordvegg
Matterhorns nordvegg i skygge til høyre
Grandes Jorasses' nordvegg
Referanser
rediger- ^ Volken, Marco: Badile. Kathedrale aus Granit.
- ^ :„Wer mit Sicherheit eine solche Wand durchklettern kann, muss sich wohl erhaben fühlen über alle menschlichen Kleinigkeiten.“, sitert fra: Messner, Reinhold: Die großen Wände.
- ^ Noen belegg for dette ofte anvendte ordspillet: Welt Online. Bezwinger der „Mordwand“, 3sat Online Nordwand – Mordwand Arkivert 2. februar 2008 hos Wayback Machine., Planet-Wissen: Eiger-Nordwand
- ^ †: omkom under nedstigning.
- ^ sitert fra Messner, Reinhold: Alleingang Nanga Parbat, München 1979, s. 21f.
- ^ Ralf-Peter Märtin: Nanga Parbat. Wahrheit und Wahn des Alpinismus, Berlin 2002, s. 66.
Litteratur
rediger- Engelsk
- Anker, Daniel (ed.) (2000) Eiger: The Vertical Arena. Seattle: The Mountaineers.
- Bonatti, Walter (2001). The Mountains of My Life. New York: Modern Library. ISBN 0-375-75640-X.
- Hargreaves, Alison (1995). A Hard Day's Summer: Six Classic North Faces Solo. London: Hodder & Stoughton. ISBN 0-340-60602-9
- Rébuffat, Gaston (1999). Starlight and Storm: The Conquest of the Great North Faces of the Alps. New York: Modern Library. ISBN 0-375-75506-3
- Tysk
- Destivelle, Catherine: Solo durch große Wände, AS Verlag, Zürich 2003, ISBN 3-909111-13-0
- Messner, Reinhold: Die großen Wände. Von der Eiger-Nordwand bis zur Dhaulagiri-Südwand, BLG Buchverlag, 2000, ISBN 3405159814
- Rébuffat, Gaston: Sterne und Stürme. Die großen Nordwände der Alpen, GeraNova Bruckmann 1986, ISBN 3765420581
- Volken, Marco: Badile. Kathedrale aus Granit, AS Verlag 2006. ISBN 3909111211. Om de seks nordveggene framfor alt s. 101 og 134.
- ALPIN, hefte 6/07, s. 16: Die Geschichte der Geschwindigkeitsrekorde in der Eiger-Nordwand.